Cupfinale, Østfold og innebandyens utfordringer

Da var tiden kommet for å tømme hodet litt igjen. Helgen nærmer seg og det blir igjen en helg i idrettens tegn. Utover det vil jeg vel bruke tiden til å hente meg inn, og gratulere min pappa på farsdagen :-)

Lørdagen bærer det av sted til Østfold, av mange kjent som indre enfold.. Jeg har aldri likt meg spesiellt godt i østfold, skal være dønn ærlig der. Det kan absolutt ha en sammenheng med at jeg sjelden har dratt derfra med noe særlig poeng med hjem. Med unntak av når man spiller mot Råde, Øreåsen og St.Croix da. Men helt ærlig: det teller ikke. Det er noe med kulturen i østfold som byr meg litt i mot. Man får ett lite varselstegn allerede i Moss hvor lukten gjør at man seriøst vurderer å sette nesen mot Oslo igjen. Og selv om det til dags dato ikke har skjedd så er jeg nærmere og nærmere hver gang... Også har vi alle Volvo Amazonene i Spydeberg, Henning Solberg, Borg pils, og dialekten... Dialekten er bare irriterende, punktum slutt. Ble heller ikke overrasket over at Norges dårligste elever finnes i nettopp dette fylket, nei de får det bare ikke til der nede. Når det er sagt så finnes det mange dyktige innebandyspillere i Østfold, og det drives bra på aldersbestemt nivå. Det betyr jo at ikke alle er født bak en låvedør og har revehale og wunderbaum som fremste hobby. Godt er det. Når vi snakker om wunderbaum har Kisen lovet å kjøre hele veien ned til Tindlundhallen med to wunderbaum-graner, sponset av trenerteamet. Jeg gleder meg!!

Noe jeg ikke gleder meg til er søndagens cupfinale. Stabæk er storfavoritter, og vinner de cupen blir livet helt uutholdelig i min kjære hjemkommune. 'Enga har skuffet alle i år og har i det store og hele fremstått som ett småguttelag. Dårlig fremdrift, det virker planløst på siste tredjedel og fremdeles så sliter klubben med å finne en målscorer som kan gjøre ett tosiffret antall ligamål. Håper på at østkanten slår vestkanten denne gangen og at jeg kan feire 'Enga-gull med mitt gul/sorte bærumsskjerf om halsen. Men jeg tror ikke noe på det, så ærlig skal jeg være.

Ellers har jeg hatt en opplevelse som understreker problemene til en del norske innebandyspillere. Nemlig holdningsproblemene og mangel på vilje til å satse/ bli god. Når jeg var trener i Bærum Sportsklubb(fotball) hadde jeg 1 spiller som bodde i Buskerud, og hadde ca 30 kilometers reisevei til trening. Gutten var 14 år når han kom til klubben og stilte på trening 4-5 ganger i uken. Flere ganger ble han kjørt, men ofte måtte han ta bussen til hjelp. Han var alltid presis, alltid blid og treningsvillig. Og det var aldri noen "showstopper" om mor og far ikke kunne kjøre. Så møter man samme problemstilling med en 16-åring i innebandyen. To halløkter i uken, og mor og far har ikke anledning til å kjøre. Hva skjer? Spilleren slutter fordi det er for "vanskelig" å komme seg på trening pga han ikke kan bli kjørt. Synd synes spilleren selv, han hadde jo så lyst til å "SATSE" innebandy. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, men dette understreker problemet med en del norske, unge innebandyspillere. Hvis lysten til å satse er tilstede stopper ikke en busstur eller to til trening to ganger i uken deg fra å satse. Du setter deg på bussen, tar med deg skolebøkene og leser lekser på bussturen. Så enkelt er det. Så er spørsmålet om det er noe tap at slike utøvere slutter? Hadde det vært i fotballen ville jeg klart sagt nei, helt uproblematisk. Men når det gjelder innebandyen er det annerledes. Vi trenger ALLE utøverne, vi ønsker å skape både topp og bredde og for øyeblikket sliter vi litt med å skape begge deler. Men jeg må si meg overrasket(og skuffet) over hvor lett folk gir opp. Lysten er dessverre ikke sterk nok!!

I morges dro jeg til med noen musikalske innslag igjen. Det legendariske britiske bandet Paradise Lost akkompagnerte min tur til jobben i dag. Jeg dro på jobb, selv om jeg ikke hadde noen til å kjøre med(snakker om å brenne for jobben sin!), og lot "Icon"-skiva brumme på MP3-spilleren mens bussen tok meg stadig nærmere Fornebu. Herlig tung metal med melodiske innslag. Denne type musikk er deilig når man lar seg irritere over livets små trivialiteter... Herlig forresten at man bruker 50 minutter fra Gjettum til Fornebu. Jeg deler herved ut en rungende, og lett ironisk applaus til kollektiv-tilbudet, nice!!

Inntil neste blogg, kos dere og kryss alt dere måtte ha av lemmer for at stabæk IKKE vinner cupen på søndagen. Hepp!